A Diversity Journey

A Diversity Journey

MEETING IZMIR

ImpressionsPosted by Amela Koluder Thu, February 14, 2019 18:49:44

Some weeks ago, I visited Izmir, the 'Pearl of the Aegean', a prosperous port city, with deep roots in antiquity - 8500 years of history as a human settlement since the Neolithic period, allegedly established by Amazonas - the women warriors, re-established by Alexander the Great, birth place of Homer, ruled by Lydians, Persians, Romans, Ottomans.

Izmir is the third largest city in Turkey and densely populated Izmir province counts over 4 million inhabitants. Due to its geographic position, Izmir has been NATO’s headquarters for southeast Europe, one of largest ports in the area, the stronghold of industry and trade.

İzmir is full of museums, cultural centres and packed with events, exhibitions and festivals, crowned by more than 80-year-old International İzmir Fair.

"Izmir is like a princess with the most beautiful hat.” , Victor Hugo


It is a busy place, a crossroad. Still, it has unusual grounding and calmness, something special in the air - hava, something so appealing to me. I felt like I was travelling back in time. While in Izmir, I experienced several déjà vu, remembering blissful moments from my childhood and youth in Mostar, and my student days in Barcelona.

Izmir has a lot to offer, but its beauty comes from the inside. Sometimes it feels modern, energetic, pimped up – like Alsancak; sometimes old, slow, wrinkled – like Kemeraltı; sometimes unpredictable, curious, tense – like Basmane; or just moody – like Karşıyaka; or calm, joyful, romantic – like Kordon.

Hisar Cami - the largest and the oldest mosque, next to historical kemeralti bazaar


Food is so delicious, either you are vegetarian, pescatarian, meat-lover or sweets-junkie. Apart from tasty coffee and salep – a warm milk drink, I got addicted to ada çayı.



In Izmir, I came closer to understanding the meaning of being present in the moment. It is about three simple things:

· joy (keyif) – doing something you enjoy often and regularly

· sharing is caring – a silent moment, a meal, a problem or just time

· being useful - to yourself and others involves discipline and feels so good


I remember so well, the smiley face of guy at Merdane Borek Ustasi, where we ate breakfast almost every day, fresh orange and pomegranate juice and tasty boreks, eggplant borek – becoming my new favourite.


Or amazing baklava at Hisarönü Tatlıcısı, where I fall for diverse chestnuts’ sweets. Despite a lack of language fluency, mixture of Turkish, English and Bosnian, the master – usta, knew exactly my preferences – he read it from the joy in my eyes.


Even before I landed in Izmir, I was lucky to meet two gentlemen sitting next to me on a plane, with soft eyes and genuine intention to make sure I would go to the right place to pick-up my luggage.

I must mention an adorable meyhane in Konak where I eat the best sarma ever. It is a neighbourhood restaurant, also a book shop. I remember a warm welcome and calm, cosy atmosphere. I just felt at home.


a loose dog covered with blanket


The blissfulness I was experiencing was about the sea, the sun and the people. I love so much the feeling of a genuine human contact, just a smile or simple chat. Strolling around and randomly involving in chit-chats has always inspired me.

Izmir is contemporary and relaxed. It has always been there, and it will always stay there, watching over the Aegean.



Teşekkür ederim. Görüşürüz!





IZMIR, December 2018











VI MÅ SLUTTE Å DYRKE «FLINKE PIKER»

ImpressionsPosted by Amela Koluder Sun, August 05, 2018 16:25:50

«Flink pike» syndrom er ødeleggende for kreativitet og nytenking, mens «rebellen» skaper kaos og usikkerhet. Hvem skal skape fremtidens velferdssamfunn?

For meg «flink pike» er både en mann og en kvinne som ukritisk følger (adlyder) regler uten å tenke selv. «Rebellen» er en som hører kun på segselv. Derimot de som spiller etter regler og kritisk vurderer flere perspektiver, er de klokeste mennesker jeg vet om.

Stort sett alle har blitt oppdratt til å følge regler. Når du ikke følger regler er det konsekvenser. Og når du er «flink bisk» da får du belønning. «Rebellen» er ofte noen som du samtidig beundrer og fordømmer.

«Hvis du ikke spiser maten din, får du ikke dessert.»

«Hvis du står parkert 15 min lengre enn du har betalt for, får du bot.»

«Hvis du ikke gjør som sjefen vil, kommer du deg ikke videre.»


Det er klart at noen regler skal vi ikke utfordre. Jeg, for eksempel, begriper ikke de som kjører for fort og setter både seg selv og andre i fare. Derimot parkeringsbøter har jeg en pinlig samling av. I dette tilfelle er det veldig dumt med både farts- og parkeringsbøter. Unødvendig. Men, nesten alle skryter litt av bøter. Interessant?!

Generelt, hvis du dummer deg ut, er det sjeldent du kommer til å få ros. Det var bare en gang i min snart 20-år lange arbeidskarriere at jeg ble spurt om hva var min største tabbe og hva jeg hadde lært av den.

For det er dessverre slik at, særlig i voksenlivet (les: arbeidslivet, familielivet, suksessrikelivet), er vi så opptatt av å følge regler, skrevne og uskrevne, riktige og gale, at vi etter hvert mister evne til å tenke selv.

Her ligger det særansvar på ledere av alle slag, lærere, sjefer, politikere, foreldre. En leder er en rollemodell. Hovedrollen til en leder er å utvikle teamet sitt slik at oppgavene gjennomføres med best mulig utfall. Å utvikle betyr å utfordre. Det betyr å kreve at teamet gjør oppgaven med en forbedring neste gang. Å være rollemodell betyr at lederen selv må vise vilje til å bli utfordret, vilje til å gjøre oppgavene bedre og vilje til å lære av feil.

Det finnes ingen omvei når du skal lære. Det går gjennom prøving og feiling. Jo større fag ekspertise eller ansvar er, jo mer krevende er det å lære, å forbedre.

Større kunnskap – større ansvar – større tabbe – større læring – større fremgang – større velferd.

Derfor ønsker jeg å rette en appell til alle «flinke piker» fremmere: «Slutt å dyrke det «flinke» i deg og andre rundt deg. Dyrk isteden den barnslige nysgjerrigheten og undringen. Dyrk den ydmyke standhaftigheten som får barn til å lære å gå, snakke, skrive, kjøre bil, fly. Dyrk prøving og feiling. Dyrk LÆRING.»

For vi har «den heldige ulempen» at vi må ikke være skjerpet hele tiden. Vi har det godt, det meste er tilrettelagt. For de fleste er livet godt og behagelig i velferdsstaten Norge.

Men behagelig kan fort utvikle seg til bedagelig. Derfor må vi slutte å dyrke «flinke piker». Derfor må vi slutte å dyrke «flinke bisker».

Velferdssamfunn handler ikke om å følge regler. Det handler om å spille etter reglene slik at hver og en av oss kan være på sin beste.


OSLO/Amela Koluder







NORGE ER MITT HJEM, OGSÅ

ImpressionsPosted by Amela Koluder Sun, July 22, 2018 11:06:29

Det er 23.juli 1993. Klokka er 22.30 og jeg kan fortsatt se sola gjennom flyvinduet. Vi flyr gjennom skyene og solen forsvinner. I neste øyeblikk ser jeg Oslofjorden. Det er overskyet og fargene er duse. Det er så stille og rolig. Vi nærmer oss flystripen som nesten starter på sjøen. Vi lander på Fornebu. Jeg er sliten, lettet og nysgjerrig.

Vi er mange som skal gjennom pass kontroll og deretter registreres som flyktninger. I dag har det kommet to fly med bosniske flyktninger. Familier med barn prioriteres først i køen. Ved 05-tiden er det endelig min tur. Jeg er utslitt og spent, men rolig. Jeg forklarer hvorfor jeg har kommet til Norge. Jeg har bare kommet for en kort stund. Jeg skal snart dra tilbake HJEM, så fort som mulig. Dette er bare midlertidig. Alle er greie og vennlige. Jeg føler meg trygg. Endelig.

Nå er det snart 23.juli 2018. Det har gått 25 år. Jeg har et hjem i Norge. Jeg har også vært mye hjemme i Bosnia-Hercegovina. Likevel er jeg fortsatt på vei HJEM.

Et hjem kan defineres på mange måter: «Et hjem er et sted man bor. Hjem betyr også en familie som bor sammen. Det kan være et sted hvor man får nødvendig behandling eller pleie. Hjem kan også være opprinnelsesstedet.»

Som de fleste, føler jeg meg hjemme flere steder. Jeg elsker mitt hjem i Oslo. Jeg er hjemme i min hjemmeby Mostar, hos min familie i Sarajevo, på ferie ved Adriaterhavet. Jeg er også hjemme i Trondheim, i Bergen, i Barcelona, i København, ... Jeg er glad i alle «mine hjem». De er en del av meg og jeg er en del av dem.


Hva handler den magiske følelsen «å føle seg hjemme» om?

Definisjon sier: «å være behagelig avslappet, å være seg selv

Det handler om å vise respekt og om å få respekt.

Det handler om å vise respekt uansett hvor merkelige, rare eller annerledes folk rundt deg er – om du bare er på besøk eller er innfødt.

Det handler om å vise respekt til alle som kommer til oss uansett deres opprinnelse, om de er her i noen dager, noen år eller lengre.

Det handler om å støtte og feire det som er DITT uten å fornærme, heller inkludere. I hvert fall respektere.


Siden jeg måtte forlate mitt HJEM for 25 år siden har jeg stadig vært på søken etter «å føle meg hjemme». Jeg vil ikke være turist, diaspora, innvandrer, flyktning. Jeg vil ikke ha en merkelapp. Jeg stemmer for å avskaffe merkelapper. De dyrker det vanskelige med å være forskjellig som videre avler frykt og det verste versjon av alle: HAT

Jeg har følt meg hjemme i Norge i disse 25 år. Jeg vil føle meg hjemme i Norge i neste 25 år.

Jeg er stolt over mye i dette landet, særlig håndtering av vanskelige hendelser som 22.juli., hvor hensikten var å splitte, mens vi har reagert med å stå tettere sammen. Det er kanskje det øyeblikket hvor jeg har følt meg hjemme mest.



PROMAJNA, Croatia/Amela Koluder



På nattbordet:Amela Koluder

ImpressionsPosted by Amela Koluder Wed, May 09, 2018 14:19:04
DagensNæringsliv 9 mai 2018

https://www.dn.no/nattbordet/2018/05/08/2047/Pa-nattbordet/pa-nattbordet-amela-koluder




KUNST eller HÅNDVERK?

ImpressionsPosted by Amela Koluder Tue, March 06, 2018 17:42:23

Innlegg i Dagsavisen:
https://www.dagsavisen.no/nyemeninger/kunst-eller-h%C3%A5ndverk-1.1109979

Håndverk må til for å skape kunsten og kunst må til for å skape håndverket. Når musiker lager en ny sang er det kunst. Å fremføre sangen er håndverk. Å skape en unik historiefortelling som beveger er kunst. Å skrive den er håndverk som krever innsats og dyktighet.

Jeg digger alt som har med kreativitet å gjøre, energien, kaoset, frustrasjon, læring, skapelsesglede, viljekraft. Det kommer alltid noe ut av en kreativ reise, en reise hvor du utfordrer deg selv og de rundt deg, en reise hvor du flytter grenser, lærer og utvikler.

Drivkraften bak kreativitet er sterke følelser: frykt, lidenskap, forelskelse. Følelsene som gjør at du tør, følelsene som er større og sterkere enn deg, som gjør at du ikke har noe valg. Du bare må.

Vi har alle våre kreative reiser, men det er ikke alle som får til å skape. Å skape krever mer en kreativ galskap og forelskelse. Å skape krever enorm innsats. Det krever disiplin og fokus. Det krever vilje, ydmykhet, ambisjon og smidighet.

Derfor har det vært svært fascinerende, inspirerende og lærerikt å være vitne til en slik kreativ reise, hvor en idé har blitt til en bok.

Å skrive en bok er både kunst og håndverk, en slags utførende kunst. Formidlingskunsten.

Kunst handler om følelser, er åpent, har ingen begrensninger i uttrykk, mens håndverk er noe konkret, strukturert og synlig. Kunst beveger folk på et følelsesmessig nivå, den kommer ut av hjertet og sjelen. Håndverk derimot er estetisk tiltrekkende, kommer ut av sinnet og trenger betydelig praksis.
Roman Mannen og Muren er en historie med et sterkt, aktuelt budskap: mennesker er viktigst, viktigere enn ideologi eller religion.

Boken forener historiske fakta og fantasi med utfordringer i dagens samfunn. Det handler om en norsk jødisk jente som hadde rømte fra nazi soldater under en razzia og har vært fanget i en murvegg på Solli Plass i Oslo siden 1942. Hun blir oppdaget 75 år senere av en nysgjerrig tyrkisk innvandrer bosatt i Oslo. Han er den første som kan høre Anna Sophie.

«Jeg er alltid i fremtiden.»
Allerede fra første setningen blir jeg undrende og nysgjerrig. Og noen få sider senere er jeg i en fengende verden av fantasi, historie og spenning, virkelighet og oppspinn. Historien vokser på meg. Korte kapitler og gode dialoger gjør at boken er lettlest. Overraskende vendinger holder på spenningen og utfordrer den vante logikken.
Forfatteren bruker inspirasjon fra omverden og krydrer historie med små detaljer, som de fleste kan kjenne seg i. På tross av det tunge, alvorlige temaet er boken full av humør, varme og håp. Språket og flyten er noe rusten og kunne vært mer estetisk.

Forfatteren, Sercan Leylek, fikk ideen om Mannen og Muren en ung mai kveld. Historien ble først til en film manus og noe senere til en bok. Vanligvis, skriver man en roman først, men Leylek ønsket å utforske. Slik fikk han en uventet mulighet. Film manus har et strengt, begrenset format og krever mye kreativitet. Da Leylek senere skrev samme historien som roman kunne han fokusere på håndverket, for kunsten – historiefortellingen var allerede skapt.
Mannen og Muren er hans tredje roman, og den første på norsk. En forfatter vi kommer til å høre mer fra i framtiden.

Amela Koluder/Oslo





A TROUBLE CAN BE FUN - the virtue of resilience

ImpressionsPosted by Amela Koluder Sun, November 05, 2017 21:24:34

“When everything goes fine, put a small stone in your shoe.” – says an old Bosnian proverb, I have heard so many times in my childhood. I remember thinking about it, but never understanding the logic of voluntarily being uncomfortable.

Later, in Norway, I met something similar: “Du må yte, før du skal nyte.” Again, no logic for a young mind.

I had enough to struggle with and many things to achieve that demanded an effort – why should I wish for uncomfort!?

After a while, my life became quite settled and comfortable - I have achieved my goal!

So, what do you do when all your dreams come true?

I was happy. I was enjoying. Then I started to feel restless, maybe bored too.

I needed to find new dreams. And pursue them. I needed to leave my comfortable life and struggle again.

It has been hard and scary, but most of all rejuvenating – like being born again. Somewhere on the way I understood why conformism we all indulge in, is so dangerous. Why I should always put that small stone in my shoe.


Being too comfortable is diminishing your RESILIENCE – the ability to re-invent yourself and quickly bounce back no matter what.

And if there is anything certain in life, it is the fact that unexpected change or misfortune will occur!

What is resilience?

Resilience is developed under pressure: “if something does not break you, it makes you stronger.” Under pressure we mobilize all our resources and follow our intuition. We engage, we put effort, we fight back. We learn, we master and even if we do not achieve what we want, we become smarter, better and stronger. And that makes us content!!!

Resilience is about readiness and agility.

READINESS - being ready for whatever might happen:

Unexpected change or misfortune does not mean one cannot make any preparations.

1. Feel the change in the air, have your sensory system on and listen to your intuition.

2. Buffer up for unexpected situations and expenses.

3. Invest in genuine relationships and collaborate. By sharing in good fortune, by creating opportunities for everybody, you nurture the social capital that will become critically valuable if you ever need it.


AGILITY - responding quickly and sharply in any situation:

We can train up our response ability, so that we can follow the intuition and not only our instincts.

1. Never waste a good crisis. A setback gives you an opportunity to reframe, to change, to meet your fears and grow. The best thing with a crisis is that you must act immediately. It means mobilizing your resources and experiences. That is how we learn to trust our gut-feeling.

2. Be smooth. Resilience is about high degree of flexibility, elegance and grace, but also precision, quick adjustments and focus. It is like a dancer and boxer in one.

3. Give away a little now to take up a stronger position in a future. The essence of resilience is to put short-term considerations within longer-term contexts.

It is a mindset of being sound and solid. Practicing resilience and reducing conformism is not only applicable on personal level, but also for a family, group, organization or even nation.


Now I have my “small stones” to put in a shoe. Because for me, there is such a beauty in a struggle while pursuing a vision of my dream!


Oslo/Amela Koluder







VELKOMMEN TIL NORGE

ImpressionsPosted by Amela Koluder Sun, September 03, 2017 12:58:03

Publisert i Aftenposten 11. september 2017:
Det er 13. juli 1995, en helt vanlig dag, midt i fellesferien. En ung jente lander på Fornebu. Hun har aldri vært i Norge før. Hun er spent. Hun skal endelig treffe sin søster som har bodd i Norge siden 1993. De har ikke sett hverandre i over 2 år. Pass kontroll tar tid. Uniformer og dokumentkontroll vekker ikke noen gode minner og følelser. Etter en kort stund får hun passet sitt tilbake. Mannen i uniformen smiler varmt til henne og sier: «Welcome to Norway!» Øynene hennes fylles med tårer. «Endelig er jeg velkommen» - jubler hennes flyktning-hjerte. Etter drøye 3 år i krig, med daglig bombing, tvangsflytting, fangenskap, sult og kulde, er hun nå trygg og velkommen.

Det var slik Norge og Nordmenn tok imot oss, Bosniske flyktninger i starten av 1990-tallet. Det var en folke-dugnad på alle nivå, for å hjelpe oss – mennesker i nød, mennesker på flukt. De fleste av oss har vår Nordmann, vår norske familie som har støttet oss, som har integrert oss. De har invitert og inkludert oss i sosiale aktiviteter og lært oss å bo i Norge. Vi har lært både det fantastiske og det rare med å være norske, de mange uskrevne reglene og de mange fantastiske mulighetene. Slik blir man glad i hverandre. Slik blir man takknemlig og har et brennende ønske om å gi tilbake etter beste evne.

Å ha flerkulturell bakgrunn er i utgangspunktet en styrke, for det å se verden gjennom flere «briller» bidrar til å se flere og nye muligheter. Jeg og flere andre har snakket og skrevet om det vidunderlige med mangfold som forutsetning for innovasjon og verdiskapning. Mangfold øker kunnskap og trigger kreativitet. I spenningen mellom ulike perspektiv skapes de beste og mest robuste løsninger. Og vi vet alle at Norge i framtiden vil trenge enda mer verdiskapning, enda flere innovative løsninger, enda flere gründere og enda mere arbeidskraft.

I det siste har jeg flere ganger hørt et merkelig kompliment: «Det er slike som deg, vi i Norge vil ha.» De som sier det, mener det oppriktig. De er ikke klare over at slike utsagn oppfatter jeg mer som en fornærmelse enn en kompliment. Tenk å si til ett av barna dine: «Du er så flink og grei. Det er bare deg vi vil ha. Din bror er syk og slitsom og din søster bryter alle regler og ødelegger for hele familien.»

For, jeg er blitt slik jeg er i dag på grunn av Nordmenn som tok meg imot da jeg og min familie trengte det mest. Derfor elsker jeg dette landet. Derfor er jeg en stolt norsk-bosnier, i dag.


Grunnlaget for Flyktningkonvensjonen, som ble utarbeidet av FN i kjølvannet av andre verdenskrig handler om at vi alle kan bli flyktninger en dag, og at det å hjelpe flyktninger også er å hjelpe oss selv, ved å bidra til stabilitet. Det er ikke bare krig som kan føre mennesker på flukt.

Vi, bosniske flyktninger har klart oss veldig bra overalt fra Australia, Midtøsten, Europa og Amerika. Det er mange fremragende individuelle historier, forskere, politikere, forretningsfolk, gründere, kunstnere, osv. Men som gruppe, kollektivt, har vi best integreringsstatistikk i Sverige og Norge. Det er sikkert flere grunner til det.

Men hvis du spør oss, er vi skjønt enige om at hovedgrunn er at vi ble ønsket hjertelig VELKOMMEN TIL NORGE!



Oslo/Amela Koluder



kilder:

http://www.innovasjonnorge.no/no/forstjelinjetesten/innvandrere/

http://www.fn.no/Om-FN/Avtaler/Flyktninger/Flyktningkonvensjonen

https://www.ssb.no/befolkning/artikler-og-publikasjoner/bosniere-integreringsvinnerne

http://e24.no/makro-og-politikk/oekonomi/naa-finansierer-staten-mer-enn-halvparten-av-verdiskapningen-i-norge/23868317

https://www.nhh.no/studenthistorier-fra-nhh/fra-konsentrasjonsleir-til-innovasjossjef-i-tine/














ALT ELLER INGENTING

ImpressionsPosted by Amela Koluder Wed, August 30, 2017 12:11:03
"Dette kan jeg ingenting om - jeg blir med." - Anita Schjøll Brede


Jeg er nysgjerrig på alt som gir nye perspektiver, som kan endre eller skape noe nytt, noe bedre. Buzzord: innovasjon

For tiden bobler det i Norge. Jeg ser initiativ overalt. Det er en slags innoavsjonsfeber. For de fleste kan det oppleves som et stort kaos hvor alle prøver å gjøre noe, men ingen har grep om helheten. Men det er akkurat det som er naturen til den kreative energien – skapelsestrangen. Den utfordrer det etablerte og strukturerte. Den utfordre oss til endring: forbedring, tilpasning, forenkling, …

For å kunne navigere seg rundt i dette «kaoset», for å finne ut hva er relevant og ikke, hjelper det med analytiske evner bare til en viss grad, har jeg lært. Det som virkelig gjelder er å bruke «begeistringsbarometer» - følge hjerte!

Nylig, ble jeg svært begeistret. Det var på boklansering til den prisvinnende journalisten Maria Amelie: Alt eller Ingenting - Hvorfor feiler gründere?

I løpet av de siste to årene har Maria Amelie intervjuet over 50 norske gründere og investorer, komprimert all kunnskapen og laget en bok som avdekker noe av hemmeligheten bak deres suksess.

Forfatteren selv får en herlig introduksjon og tar publikum med storm. Maria Amelie leverer kvalitetsinnhold. Det er relevant, det er interessant og der er annerledes. Akkurat som henne selv: selvsikker og ydmyk, morsom og alvorlig, alt på en gang. Den røde kjolen understrekker energi og mot.

«Alt eller ingenting» er en bok som skal inspirere flere til å bli grundere, til å skape. Den handler ikke om prosess, metode og verktøy. Den handler om mennesker bak suksesshistoriene, brennende lidenskap, mening og uforklarlig, irrasjonell pågangvilje.

De fleste, Maria Amelie har intervjuet har skapt store verdier, etablert minst et internasjonalt selskap og skapt arbeidsplasser. Likevel er de lite kjent i Norge. Hvorfor er det slikt?

Norge har mange grunner til å være stolt av sine forsknings- og fagmiljøer. Det er kompetanse i verdensklasse og stor investeringsvilje.

Så, hva er den norske innovasjonsmodellen? – utfordrer forfatteren og byr på egne refleksjoner. Sammenlignet med flere andre land og kulturer, jobber vi i Norge noe annerledes:

1. vi bruker mye mer tid på samarbeid

2. vi tar ansvar og tenker selv

3. vi har tillitt til hverandre og at strukturelle rammer skal fungere


Mens Maria Amelie forteller om læring fra suksessfulle grundere – hva må til for å lykkes og hvorfor det feiles - tenker jeg på min erfaring med innovasjonsledelse i norske bedrifter.

Den store fordelen med en stort etablert bedrift er tilgang på ressurser. Du satser ikke med egne penger. På den andre siden, den største ulempen er byråkratispøkelse. Det tar tid å agere.

Felles for alle som drives av å skape er lidenskap – den kreative energien som oppstår i spenningen mellom ulike perspektiver.

Det handler om å satse alt, med flammer i hjerte, for å få til det «umulige»:
I’M-POSSIBLE!


http://mariaamelie.com


Amela Koluder, Oslo







Next »